Når journalistene ringer kan det være både skremmende og ubehagelig. Forskerne kan føle at forskningsformidling stjeler verdifull tid, og de kan frykte at nyanser går tapt. Men dette kan også være skjerpende for forskerne, sa professor Henrik Daae Zachrisson under NARMA-konferansens første dag.
Det europeiske forskningsrådet ERC har helt andre krav til forskningskommunikasjon enn Norges forskningsråd. Forskerne som får EU-støtte skal rapportere ganske detaljert om hvordan de har nådd ut med forskningen sin, og hvor mange de har nådd.
– Forventningene er veldig mye høyere, sa Henrik Daae Zachrisson under NARMA-konferansens sesjon om Horisont Europa.
Zachrisson er professor i kvantitativ metode ved Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. Sammen med administrativ forskningsleder Marika Vartun ved samme institutt, holdt han foredrag om hvordan man kan bistå en forsker til å kommunisere forskning. Zachrisson forsker på hvordan barnehage og sosial ulikhet kan påvirke barns utvikling, et tema som gjerne får oppmerksomhet i media. Selv om Zachrisson stiller opp når journalistene ringer, kunne han røpe at han synes det er vanskelig.
– Det er ikke noe jeg går til med stor begeistring, sa han.
Professor Henrik Daae Zachrisson og administrativ forskningsleder Marika Vartun ved Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, delte sine erfaringer med samarbeid om forskningsformidling.
VG-testen
Zachrisson mener at forskningsformidling er veldig viktig. Han ønsker at de som tar beslutninger i samfunnet skal ha best mulig beslutningsgrunnlag, og at det skal være god og forskningsbasert kunnskap i det offentlige rom.
– Den offentlige rollen til forskningen min er også veldig skjerpende for meg, sa han under konferansen. Han kaller det VG-testen: Hver gang han sitter og kjører en modell, koder eller skriver på en artikkel, minner han seg selv på at han kanskje skal på Dagsnytt 18 eller VG og forsvare resultatene sine mot skarpskodde kritikere.
– Hele ideen om formidling er skjerpende for meg som forsker. Det ligger også en mer langsiktig strategisk gevinst i å drive god forskningsformidling, fordi jeg ser at det er lettere å få midler hvis man er en som driver med formidling.
Likevel kunne han ramse opp en rekke motforestillinger mot formidlingsarbeid, noe mange forskere sannsynligvis kan si seg enig i. Blant annet at det tar tid, at viktige nyanser kan gå tapt og at han er redd for å bli misforstått, å krenke utsatte grupper og å bli uthengt som en dårlig forsker offentlig.
– Jeg synes det er krevende. Nettopp derfor er måten vi samarbeider om forskningskommunikasjon på så viktig, sa han.
Administrativ forskningsleder Marika Vartun ved Institutt for Spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo, fortalte hvordan hun går frem for å få forskerne til å stille opp.
Får god trening
Når Marika Vartun lager en kommunikasjonsstrategi og foreslår konkrete saker, fører det til at Zachrisson blir tvunget til å bruke tid på kommunikasjonsarbeidet. Samtidig gjør hun mye av grunnarbeidet, så han ikke behøver å bruke mer tid enn nødvendig.
– Det er mitt ansvar å få til et bra samarbeid, kommenterte Marika Vartun. Hun skriver ofte førsteutkastet til populærvitenskapelige artikler og bistår med filmmanus. Hun er ikke redd for forskerens røde penn, og dokumenter kan gå flere ganger frem og tilbake mellom henne og forskeren før de finner en balanse der nyansene er i behold samtidig som budskapet er tydelig.
Ved å jobbe aktivt med forskningskommunikasjon får Zachrisson hele tiden jobbet med formuleringer som han har lett tilgjengelig når journalistene ringer.
Når han og Vartun samarbeider om planlagte saker, opplever Zachrisson å ha god kontroll, i motsetning til når en journalist ringer.
– Den måten vi samarbeider om de planlagte sakene på, gir meg trening til å mestre de situasjonene hvor jeg har mindre kontroll på forskningskommunikasjonen, sa han.
Artikkelen er skrevet av Laila Borge