Forskningsrådet ønsker mer effekt av TDI-modellene

Nina Hedlund, TDI BRUK

NIna Hedlund, spesialrådgiver i Forskningsrådet, ber institusjonene om å føre opp all informasjon på sine søknader. FOTO: Eva Beate Strømsted

Ber universitetene og høyskolene om å sende inn informasjonen om de faktiske kostnadene i prosjektene. – Dette glemmer de, sier seniorrådgiver i Forskningsrådet.

– Sektoren vil at vi skal gi fullfinansiering av prosjektene, men så lenge vi ikke får oversikt over hvor mye egeninnsatsen er per i dag, så vil vi ikke klare å følge opp, sier Nina Hedlund, spesialrådgiver i Forskningsrådet.

Dette er en glipp som gjør at effekten av TDI-modellene minsker, mener hun.

– DE GLEMMER DET

TDI-modellen er en felles nasjonal modell som synliggjør alle kostnader i sektorens ulike prosjekter og aktiviteter, inkludert forskningsprosjekter med ekstern finansiering. TDI-modellen ble innført for fullt fra 2014 og har blitt benyttet i søknader som sendes til Forskningsrådet siden 2014, men Hedlund understreker at modellen ikke er fullstendig innført i hele sektoren.

– Årsaken til at den ble innført var at sektoren selv skulle få en bedre oversikt og kontroll med kostnadene til den enkelte prosjekt, og det har de oppnådd. Både vi og de får vite hvor mye det vil koste å drive et prosjekt, så klart så er det veldig bra, sier hun.

Tidligere søkte man om et beløp uten å vite hvor mye det hele ville koste, men nå har man klare beregningsmodeller for bruk av utstyret og bruk av labben.

– Det er klart at det mye bedre økonomi nå i prosjektene enn hva det var tidligere.

Men når sektoren glemmer å sende inn oversikten over alle personalkostnadene, er det til liten hjelp for både dem og Forskningsrådet. 

– Vi må ha denne informasjon fra søkerne og det har vi informert dem om. De må skrive opp de faktiske personalkostnadene og tydeliggjøre hvor mye egeninnsats de er inne med for å kunne gjøre en vurdering om vi kan støtte kostnadene på en annen måte når de overstiger én million kroner, sier hun.

Hedlund tror at sektoren rett og slett ikke tenker på det.

– De kan ikke gjøre det med vilje for det vil være til deres egen fordel å føre denne informasjonen opp i søknaden. Jeg tror at det er snakk om en en glipp, sier hun. 

SEKTOREN MÅ SETTE RESTRIKSJONER 

Hedlund påpeker at det er viktig at institusjonene setter restriksjoner på antall søknader de sender inn til Forskningsrådet.

– Jeg skulle ønske at sektoren kunne spørre seg selv: «Dersom Forskningsrådet gir støtte til alle de prosjektene vi har søkt om å få støtte til, vil vi som institusjon ha kapasitet til å gjennomføre de?»

Det er bare 10 til 15 prosent av alle søknadene som får støtte, og den interne søknadsevalueringen er lang og ressurskrevende. 

– Så vi hadde håpet at institusjonene hadde hjulpet oss med å ikke sende inn så mange søknader, men prioritert selv.

– Men er ikke det ganske vanskelig å vurdere det selv og være selvkritisk til sine egne prosjekter?

– De klarer selv å vurdere mye av kvaliteten hvis de er ærlige mot seg selv. De vet at en søknad må ha tipp topp vitenskapelig kvalitet for å få gjennomslag og der må de være strengere mot seg selv, sier Hedlund.